Søndager og iskrem

Ja da var det igang igjen da.

Etter oppfordring (masing) fra Eva, har jeg opprettet blogg igjen.
For å være helt ærlig aner jeg ikke hva jeg skal blogge om, men skal prøve så godt jeg kan.



Jeg kan blogge om..søndager og iskrem.

Er det noe jeg kommer til å savne når jeg flytter ut fra pikerommet, er søndagene. For at du som leser skal forstå litt bedre hva det er jeg snakker om, kan jeg komme med et eksempel på en helt vanlig søndag i huset:

Kommer hjem etter en fuktig natt på byen i to-tiden
Spiser en mektig middag rundt klokken fire.
Sitter og roer ned nervene med data og nyhetene på TV.
Mor kommer med en kopp kaffe og noe søtt.
Mer data og tv.
Sove.

Det slår meg at jeg egentlig er bortskjemt. Ikke har jeg lært å lage mat, jeg har heller ikke opprettet noen som helst slags form for økonomisk bevissthet (penger er til for å brukes) og jeg får faktisk alt jeg ønsker servert på et sølvfat.
Jeg skylder dette på "yngstebarnsyndromet". En unntakstilstand som oppstår når de eldste barna har flyttet ut og lykkes, mens foreldrene sitter igjen med et enslig barn. Tilstanden når sitt klimaks når dette barnet er gammel nok til å flytte ut og starte livet sitt.
Da blir foreldrene helt hysteriske, og gjør praktisk talt alt for barnet. Selv om de kanskje ønsker fred og ro, vil de allikevel vise barnet hva de kommer til å gå glipp av.

Jeg har faktisk opplevd at mamma smører matpakke til meg for første gang siden jeg gikk i 2. klasse på barneskolen. Og dette friker meg ut.

Ikke at hun fikser matpakke, men med denne gesten minner hun meg på at nå må jeg ta vare på meg selv snart, og om ikke så lenge ikke har noen til å stelle og styre for deg. Det er på tide å bli voksen. Du skal studere og bo for deg selv. Du må skaffe deg økonomisk innsikt, så du ikke ender opp på en ufrivillig knekkebrøddiett, du må lage mat, og du må ta ansvar for det du gjør.

JEG VIL IKKE BLI VOKSEN!

Jeg skulle ønkse jeg kunne forbli et barn for alltid. Helst en femåring. Når jeg var fem var det ingen som skulte på meg når jeg løpte rundt i ring og hylte, ingen forventet jeg skulle kunne lage mat, og ingen forventet at jeg skulle skjønne betydningen av 5 kroner her og fem kroner der. For da var jeg bare fem.

Heldigvis har jeg fortsatt søndagene og iskremen så lenge det varer...